Det er på sin plass å fullføre siste innlegg på denne bloggen når vi tross alt har skrevet om hver bidige dag på denne turen. Det er også på sin plass å reflektere litt rundt hva turen har betydd for oss nå når vi har fått det hele litt i perspektiv. Dette fikk vi gjort forrige helg da vi var på tur i lag. Her kommer en oppsummering av Synnøve og Ingrid sine siste dager av Norge på langs og derretter en refleksjon over eventyret vi har fått opplevd!

I sommar har me, både Ingrid og Synnøve gått i mål på Lindesnes, HURRA! Me ønska å gå saman i mål, men me fekk ikkje planlegginga vår til å gå i hop, så me måtte gå kvar for oss. Her kan de lesa om etappane me måtte gjennom for å koma oss i mål:

Synnøve sin nest siste etappe fra Tydal til Alvdal:

Då eg slutta turen min i påskeferien var eg slettest ikkje sikker på om eg kom til å fullføra i 2018 eller 2019. Eg skulle inn i eit vikariat som barnehagelærar, eg hadde mange km att og berre sommarferien å få det unnagjort på! Men etter som eg fekk tenkt litt på det her og sjekka ulike alternativ såg eg at eg kunne koma i mål sommaren 2018. For ein mogelegheit, detta ville eg prøva på.

Den planen innebar at eg måtte gå 180 km på bilveg frå Tydal til Alvdal, ein liten fjelletappe på 3 dagar frå Ådneram til Ljosland og 120 km vidare til Lindesnes. Om eg gjekk straka vegen på bilveg mellom Tydal og Alvdal, kunne eg ha ein sjanse å få detta til.

Bilen vart pakka og køyreturen gjekk til Tydal, eller nærare sagt Græslimoen, der foreldra til Hanne Græsli bur. Ho har litt av nokre foreldre. Dei stilte med kveldsmat når eg kom, hybel til å bu på og ikkje minst, kvar dag som eg  gjekk, hjalp dei meg på forskjellig vis. Dei køyrde sekken min heilt til Røros samanlagt. Dei 100 km til Røros hadde eg også berre ei utenatt i telt, dei andre sov eg på hytta til foreldra til Hanne.  Faren hennar, han Ingjald, køyrde meg dit eg starta dagen før og kom og henta meg då dagsetappen var ferdig. Eg er evig takksam. Tusen takk for all hjelp.

44407300_492891561207116_8191824757549694976_n

Dei første dagane eg gjekk var ankelen god. Men eg merka det, at dag for dag vart den verre og verre. Støttebandasjen var ikkje med i sekken og sportstapen eg brukte for å støtta opp ankelen, fekk ankelen allergisk reaksjon på. Siste dagsmarsj før Røros var eg usikker på om eg burde ta kviledag eller ikkje. Men i Røros venta apotek med betennelsedempande tablettar og støttebandasje, så eg beit tenna saman og starta turen mot Røros. Eg har slete mykje med ankelen på Rusleturen, ein gong fekk eg også ein skikkelig betennelse, noko som sat friskt i minnet og som skremde meg. Utover dagen vart ankelen vondare og vondare. Eg støtta meg på stavane, men utan at det hjalp noko særleg. Eg stappa ankelen i alle kalde bekkar eg fant. På veg ned til Røros måtte eg ta mange pausar, ankelen ville verkeleg ikkje meir. Eg kjende tårene pressa på, og fortsatte ned til apoteket i Røros. Derifrå greidde eg ikkje meir. Eg satte meg på ein kafe, og kjende at den siste km opp til hotellet, den greidde eg faktisk ikkje å gå, eg bestilte taxi.

DSC_2105
Foreldra til Hanne fortalde meg om alternative vegar, der eg kunne gå på grus.

DSC_2100

Slik kunne eg faktisk ikkje ha det på tur. Eg hadde eit tidsskjema eg måtte følgje, og ankelen min greidde faktisk ikkje henga med. Helsa er viktig og ein skal ha helsa til å vera på tur seinare i livet også. Eg bestemte meg for å sykla resten til Alvdal. Sekken og litt av utstyret vart igjen i Røros, mens leigesykkelen vart lasta med alt det mest naudsynte for å sova i telt nedover Østerdalen.

44442123_304475770383558_8824496727563173888_n

Den kjensla der eg sykla ut frå Røros, var heilt fantastisk. Eg gjekk frå at kroppen ikkje greidde meir, til kroppen hadde alt å gje. Ankelen tålte sykling heilt fantastisk, og vipps, så var dagsetappen over.

Dagen etter tok eg to dagsetappar i ein, og sykla rett inn på Livestock i Alvdal, ein musikkfestival. Eg hadde jo alt eg trengde for telting på sykkelen, så eg sykla rett inn på festivalområdet. Der hadde eg avtalt å møta Barbro og Ida, som eg har gått på folkehøgskule med. Me koste oss, drakk øl, såg konsertar og eg tenkte «wooohooooo» målet for denna etappen er nådd.

44393577_344459976130731_8528638485198798848_n

I Alvdal fekk eg også bli med på setra til foreldra til Jon Ola. Mora hans driv seterkafe, Romsdalssetra i Einunndalen, der ho selgjer massevis av seterkost ho lagar sjølv. Utruleg imponerande. På Romsdalssetra fann eg så innmarri roa, var verkeleg på «ferie», fekk vera med i fjøset og kosa meg med selskapet deira, Jon Ola og foreldra hans er skikkelig trivelege folk. Etter ein liten topptur etter ei god natts søvn, var eg klar til å starta turen heimover. Heldigvis skulle Hanne opp til foreldra i Tydal, så eg fekk skyss opp til bilen. Tusen takk for turen.

44433687_1978574409107046_8705292830840455168_n

44514332_542303249515500_8986664350378885120_n

44468812_245822886097974_5753084237448216576_n

Etappen eg mangla i Sør-Trøndelag og Hedmark var endeleg ferdig, no venta berre avslutningsetappen til Lindesnes.

Ingrid sine tre siste dager av Norge på langs. 24-27 juli:

24 juli:

Etter å ha jobbet på Vinjerock med Synnøve satt jeg kursen mot Ljosland. Det var skikkelig gøy å være tilbake på Eidsbugarden igjen med Synnøve og det var veldig gøy å jobbe i lag med henne. Ved avreise fra Vinjerock var det derimot ganske tøft å pakke om sekken kjøre hjem til Heggedal og kun få noen timer hjemme før jeg satt meg i bilen å kjørte 6 timer alene opp til Ljosland. Jeg hadde forberedt meg psykisk i lang til på at de siste 120 km skulle bli en styrketest hvor jeg ville presse grensene å kjenne litt på hvor langt jeg kunne gå på en dag. Jeg hadde et ambisiøst mål om å gå 40 km om dagen. Jeg pakket sekken så lett jeg kunne. Værmeldingen så fin ut og da jeg forlot bilen på Ljosland la jeg fra meg teltet for å spare vekt. Jeg gikk et par km sørover langs veien og fant meg en odde ved et vann der jeg la ut liggeunderlaget og sovepose og sovnet raskt etter det.

IMG_5655
13 kg i sekken og god driv!

25 juli:

Dagen etter sto jeg opp tidlig og satt i gang med å gå i høyt tempo. Jeg hørte på podkaster og musikk og før jeg visste ordet av det hadde jeg gått 20 km. Jeg kom i prat med to damer som også skulle gå Norge på Langs, som var på vei sørover med bil. De tok sekken min 10 km og jeg jogget etter. Plutselig hadde jeg gått 30 km! Derfra gikk km litt saktere, men i kveldinga hadde jeg gått ca 47km og var kjempestolt av meg selv! Før jeg fant en plass og sove ble jeg også invitert inn på vann og kaker hos en syrisk familie som flyttet til Norge for to år siden. Det var veldig koselig å bli litt kjent med dem. Jeg fant meg et tre oppi en li med kulturlandskap og sovnet under det.

IMG_5666
Vårt vennskap varte i 5 minutter der vi sto å prøvde å forstå oss på hverandre
IMG_5674
Koselig besøk og godt med en pust i bakken etter nesten 50 km
IMG_5677
3 bevere så jeg også denne dagen (Og en kanin)

 

26 juli:

Dagen etter våknet jeg av to lamaer med nydelig hvit pels som kom løpene mot meg i morgensolen som strålte gjennom trærne. Det var både komisk og veldig vakkert! Kroppen var helt mørbanket fra den ambisiøse starten på turen og jeg visste at denne dagen ville bli tung. Jeg kom meg sakte, men sikkert i gang og begynte å rusle langs veien. Beina var vonde, det var fryktelig varmt. Jeg måtte bytte sko ofte og gå masse med staver. Midt på dagen tok jeg meg et bad og en blund i sola. Etter den lange pausen gikk det ikke lang tid før jeg ble sliten igjen. 7 km senere måtte jeg legge meg ned inne på matbutikken på en benk å ta en blund der også. Ut på ettermiddagen gikk det litt lettere, men da klokken nærmet seg 22 hadde jeg ikke særlig med krefter igjen. Det var også vanskelig å finne et sted å sove da jeg ikke hadde telt og det føltes eksponerende å sove under åpen himmel rett ved vei og bebyggelse. Jeg gikk å grein og synes livet var litt kjipt. Etter å ha gått rundt neste sving, og neste sving og neste sving der igjen uten å finne noe overnattingsted som fristet, tok jeg motet til meg og ringte på en dør. En koselig mann åpnet å så forskrekket på meg, svett, skitten og bustete som jeg var der jeg sto henslengt på inngangstrappen. Jeg sa jeg gjerne ville sove i hagen hans, med gråtkvalt stemme. Det sa han at jeg bare måtte gjøre, men at jeg gjerne kunne sove inne også. Jeg kom inn og hilste på kona og et av barna, og synes de virket som veldig hyggelige mennesker. Det var ikke vanskelig å overtale meg til å sove i en myk seng.

IMG_5690
Takk for overnatting!
IMG_5688
Nysgjerrige lamaer som vekte meg om morgenen
IMG_5682
Man blir ikke mer landeveisvandrer enn dette. Natten ble tilbrakt under dette treet.

 

27 juli: Siste dag fram til Lindesnes!

Jeg våknet tidlig og takket pent for besøket. Nå gjensto 30 km til Lindesnes. Jeg hadde masse endorfiner i kroppen fordi jeg viste at jeg ville nå målet jeg hadde satt meg i dag! Likevel var kroppen stiv og støl og beina føltes som to tømmerstokker som ikke ville rikke seg. Med musikk og podkast på øret og tiden til hjelp så kom jeg meg sakte, men sikkert frem. Etter noen timer på farten begynte jeg å skimte havet. For en følelse! Plutselig dukket det familiemedlemmer opp på veien som hjalp meg litt med å ta noe av vekten i sekken. Da det kun var 3km igjen kom mamma forbi med bil. Hun sa hun var sistemann som kom for å heie på meg ved Lindesnes, og at nå kunne jeg bare gå så fort jeg ville. Jeg begynte å jogge, og plutselig forsvant alt av vonter og stivhet. Det boblet over av glede, jeg var helt i skyene å løp og gliste og var overveldet. Plutselig var jeg ved Lindesnes! Der sto det masse familiemedlemmer og heiet og ropte! Det var en helt syyyyyk følelse. Det er alt jeg kan si om det. Det ble poppet champagne, tatt masse bilder, jeg skreiv meg inn i Norge på langs protokollen og hoppet i havet slik jeg hadde gjort ved Grense Jakobselv.

IMG_5763
Koselig med klem og diplom!

IMG_5739IMG_5741IMG_5711

Norge på langs har bestått av MASSE nedturer og kjipe stunder. Jeg har kjedet meg masse, jeg har kranglet med Synnøve, jeg har følt meg både redd og ensom når jeg har gått alene, og jeg har ofte vært sliten og lei. Men alle de gode stundene, de fantastiske opplevelsene i møter med helt fantastisk natur, det gode humøret til Synnøve, all tullingen og vitsingen, alle bålstunder og mislykkede fisketurer, de har gjort turen verdt det. Ja alle de inspirerende møtene med mennesker underveis, all støtte og oppmuntring fra venner og familie og alle de ubeskrivelige solnedgangene og soloppgangene der ute i Norges landstrakte land, ja de har gjort turen verdt det. Tusen takk til alle som har hjulpet meg og Synnøve med å gjennomføre dette eventyret!

Jeg savner allerede å være på langtur og håper jeg får mulighet til å dra ut på nye lengre turer om ikke lenge!

Synnøve sin siste etappe!:

Etter ein flott musikkfestival på Vinjerock var eg klar til å fortsetja att. Himalaya, eg var jo snart ferdig. Halldor, kjærasten min, vart med dei tre første dagane. Den første dagen sykla eg aleina, frå Ådneram til litt unna Øyuvsbu. I mellomtida hadde Halldor funne ein superbra teltplass og sett opp teltet. Digg. Me var ikkje langt unna bilen, så me hadde med oss masse godis, typ egg og bacon og steikepanna.

DSC_2121

Dagen etter sette me avgårde full av turlyst, 38 km unna låg Ljosland, målet eg ikkje greidde sist. Nok ein gong, denna ankelen min viste seg å vera nådelaus, så utover dagen fekk eg berre vondare og vondare. Då er det godt å ha med seg ein sterk kar, han for avgårde med sin eigen sekk og kom tilbake og henta min. Dagen etter pakka me om sekkane, eg bar alt det letta utstyret mens han bar alt det tunga. Me kom nærare og nærare Ljosland og siste vatnet var heilt nedseinka, grunna arbeid på demningen. Tørka i fjellet var enorm, så det var ei tjukk tørr skorpa på gjørma som eigentleg er botnen på det oppdemma vatnet. Me sparte fleire km og suste avgårde. Dei siste 5 km på veg var harde ned til Ljosland, men shit, no hadde me faktisk nådd Ljosland. Sjølv med dårleg ankel. HURRA. Me feira med øl til middagen, spandert av pappa som kom å møtte oss.

Derifrå skulle eg og pappa sykla ned til Lindesnes. Me hadde bil, han køyrde meg dit eg skulle starta, han køyrde 40 km til. Eg sykla til bilen og plukka opp pappa der han hadde sett av meg. På tre dagar var me ferdige, då var me 3,3 km unna Lindesnes. Men velkomstkomiteen (med Mamma) var ikkje klar, så då drog me på ferie på Austlandet hjå søskenbarna mine. Me køyrde båt, bada og naut livet.

44471434_674693369598972_2272094161224073216_n

Og så var dagen der. Mamma hadde kome, ho sette meg og Pappa av 3,3 km unna Lindesnes og me byrja å gå. Det var saman med Pappa eg byrja turen, og det var saman med Pappa eg avslutta turen. Og tenk, siste dag på Rusleturen til Lindesnes var kome. Og då me kom fram kunne eg nesten ikkje tru mine eigen auger. På toppen av Lindesnes stod mamma, tante Helga og søskenbarna mine Helene og Marie og veiva med norske flagg, blant anna eit svært balkongflagg. Dei song songen mil etter mil då eg nærma meg toppen. Heldigvis såg ingen at eg vart litt på gråten. På toppen spratt eg mi første flaska med champagne til jubel frå dei andre. Me hadde premieutdeling, både mamma og tante Helga hadde laga til overraskingar, og me kosa oss veldig ved fyret. Me drog til Lindesnes havhotell, dei hadde masse erfaring med å pynta for Noreg på langs folk, både rommet mitt og bordet i restauranten var pynta med blomar og norske flagg!

DSC_2195

DSC_2222

DSC_2223

Det har vore litt av ei reisa. Hadde eg visst kor mykje vondt eg kom til å ha i kroppen undervegs, hadde eg kanskje ikkje starta. Men heldigvis visste eg det ikkje. Før eg starta turen hadde eg ei uro i kroppen, eg var så rastlaus, og ville gjera alt anna det som var A4. Undervegs på turen har denne uroa blitt borte. Eg har funne roa i meg sjølv og ser verdien av eit meir stabilt liv.

Tusen takk til alle som har vore med på å verkeleggjera denna rusleturen og ikkje minst takk til alle som har vore med å gjera den så fin!

Gjensynstur på stølen til Synnøve og refleksjoner rundt Norge på langsprosjektet:

Det har gått et par måneder siden begge var ferdige med å gå Norge på langs og både jeg og Synnøve har hatt tid til å reflektere over hva denne turen har betyd for oss. Fredag 12 oktober møttes jeg og Synnøve på Voss for å ta turen til stølen ved Storavatn i nærheten av Voss.  På tur opp mot stølen fikk vi god tid til å reflektere og snakke om hvordan det var å være tilbake til hverdagen. Synnøve sier hun setter mye større pris på sengetøy og synes det er så deilig å ligge i til sammenligning med den kondomlignende soveposen hun måtte stappe seg ned i. Jeg setter nok størst pris på å være tørr og varm selv om jeg blir våt og kald nesten hver dag i Bergen. Det er enkelte ting som er bedre i et hjem enn i en sekk. Likevel savner vi begge den enkle og minimalistiske livstilen der veien blir til mens man går. Dette snakker vi om da vi setter kursen mot stølen i oppholdsvær fredag ettermiddag. Vi kom oss til stølen i 5 tiden og fikk fyrt godt i peisen mens det blåste opp utenfor og regnet begynte å falle fra en himmel som ble stadig mørkere.

IMG_6104IMG_6105IMG_6108IMG_6115

Jeg og Synnøve har hatt våre utfordringer på vårt Norge på langs eventyr. Vi er to kvinner som ikke er redd for å si hva vi mener og vi finnes ikke konfliktsky. Dette kan jo by på litt av hvert av krangling. Når vi sitter på stølen med viltgryte på tallerken og øl i koppen kan vi le av alt vi har vært gjennom av både grining, krangling og surmuling. Vennskapet vårt er iallefall sterkere enn noensinne og vi er enige om at vi begge har våre gode og mindre gode sider. Når vi legger oss i sengen og Synnøve tar fram Vi Menn (hennes favorittblad som 18åring) og jeg en poetisk bok av Roy Jakobsen om etterkrigstiden, så er vi begge enige om at roen, den finner vi best når vi er på tur.

IMG_6117

Vi er også enige om at denne roen har fulgt med oss også etter at vi ble ferdige med å gå Norge på langs. Kanskje har vi begge blitt flinkere på å ikke gjøre så mye hele tiden. Vi bruker kanskje mer tid til å bare være.

Når vi våkner neste dag og ser ut vinduet ser vi at elva er stor. Vannføringen er mer enn dobbel så høy som dagen før. Vi er likevel rolige. Dette har vi gjort før. Etter tre skiver med egg og bacon, en liter melk og to kopper svart kokekaffe tar Synnøve fatt i en stav og setter beina i elva. Over evla kom vi, men våte ble vi. Jeg og Synnøve tar det mer med ro nå.

IMG_6132IMG_6128IMG_6127IMG_6124IMG_6123

 

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out /  Change )

Google photo

You are commenting using your Google account. Log Out /  Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out /  Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out /  Change )

Connecting to %s